Et kyss. I regnet.
I kveld ? spør han, han jeg ikke vet navnet på, men som jeg har gitt mine lengsler til. Jeg kjenner at det knyter seg i meg; det kom for brått - en date - IRL - allerede. Hvorfor lukker jeg meg nå, når jeg har tenkt på han så ofte i disse dagene vi har sendt meldinger fram og tilbake, hans ord og lengsler i vår nettdating-kommunikasjon. Og jeg også, gir av mine lengsler.
For ord der inne er så lite krevende, med et lite tastetrykk, kan han slette meg og jeg vil forsvinne inn i det store svarte universet. Og møter jeg ham i Oslos gater, er det ikke sikkert vi kjenner hverandre igjen. Og gjør vi det, så vil vi gå forbi hverandre. Vi har ikke kommet til “Call Me by Your Name” - vi har ikke luktet den andres lukt, hørt latteren eller stemmen.
Men; Om tre dager har vi sjansen til å velge. Den andre. Eller ikke.
Piner jeg meg selv nå ? Selvpisking, når jeg først sa at vi kan møtes litt inn i den nære fremtiden, og i dag, vet jeg at de dagene frem til et kyss i regnet, i mørket vil bli smertefull.
Jeg gjør meg heller ikke kostbar, men alle disse datene mellom oss lengtende, gir meg en frykt. Og jeg blir sliten av det, ikke av han, men av alle mine tanker omkring en mulig nærhet.
Likevel fortsetter jeg, fordi denne helgen hvor ensomheten ble for stor, åpner jeg profilen min igjen. 2015 var siste gang jeg var aktiv. Så jeg er en gjenganger, og jeg selv forundres over at det har nesten gått fem år. Jeg vil tilbake til roen - som jeg har idag. Jeg drømmer også om å ha en tett på. Er det mulig ? Å få leve med en slik dobbelthet ?
Og nå er dagen her - og i dag tidlig sendte han meg et klokke - med viserne på klokka seks. Ikke noe mer. Jeg liker vår måte å kommunisere på; så enkel og minimalistisk.
Men alt avhenger av kysset. Som vi har avtalt - klokka 18. I regnet. I parken.
Ensomheten er også en trygghet, som jeg mestrer. Tør jeg slippe taket ?
(Foto; Werner Anderson)
“No amount of skillful invention can replace the essential element of imagination. ”